Akt tegning og andre studier

Studiehverdagen er igang, jeg er litt i sjokk over hvor mye jeg faktisk skal lese på et par måneder. Og dette har jeg valgt å gjøre på egenhånd ... Det kommer til å bli tøft. Foreløpig ligger jeg bak skjema. Det er veldig fint å ha noe annet å fokusere på innimellom. Akt tegning, for eksempel.

Når solen skinner tar jeg med meg bøkene ned til bassenget og legger meg på en solseng og leser. Problemet er bare at lyset blir litt i skarpeste laget, ellers er det en god ordning. Glemmer jeg f.eks. å ta med en penn, så er det litt pes, fordi jeg må opp i 25 etg å hente det. Og så er jeg litt redd for at jeg etterhvert kommer til å få dårlig samvittighet hver gang jeg legger meg ved bassenget hvis jeg ikke har med meg en psykologibok. Men jeg skal ikke klage, og ikke ta sorger på forskudd. Jeg har vært på dårligere lesesaler før.

Forrige onsdag kjørte jeg gladelig avgårde for å være med på første akt tegning i Miami. Skulle bare innom en sjappe og kjøpe noe papir og ekstra tegne utstyr på veien. Det var en dårlig idé - jeg kjørte meg bort, det ble mørkt, jeg ble frustrert og dunket litt for hardt i GPS'n og mistet lyden, så jeg endte opp med å kruse rundt gudene vet hvor i et par timer før jeg fant veien hjem igjen, en smule betuttet. Helge ble litt overrasket, han hadde planer om å bruke kvelden til å kværne litt på en presentasjon, hadde åpnet en flaske vin og satt og koste seg. Den måtte han dele med meg. Ingen tegning den dagen, altså.

En uke senere forsøkte jeg meg igjen, denne gangen med direkte destinasjon "Miami Beach Art Center". Jeg kom rett på, parkerte i et parkeringshus ved siden av og fulgte etter noen jenter med tegneblokk under armen som sikkert skulle samme sted. Bingo.

Jeg digger duften av ateliét - en svak eim av terpentin og maling, med hvite vegger tydelig preget av kunstaktivitet og kreativ utfoldelse. Sånn var det å komme inn på Art Center. Det minnet om å komme inn på en kunst skole. På sett og vis er det nettop det - lokalene har en administrasjon og mange forskjellige rom - tydelig ikke et galleri eller en butikk men et sted for produksjon. Jeg fant et lite klasserom med en plakat utenfor som sa "Open Drawing Class" og skjønte det var her det foregikk. Innenfor satt en dame som skulle være modell, og en liten, veldig mild og hyggelig mann med caps og briller. Det var Gustavo Roman, som organiserer tegnetimene.

Rommet var overraskende lite, så jeg spurte hvor mange som pleide å komme. Sånn mellom 5 - 7 personer vanligvis, fikk jeg vite. I Oslo på Arkitektforeningen er det gjerne 50 - 70 stk ... Det kom 12. Tetteste det hadde vært på lenge. Men for min del var det befriende få.

Amerikanere prater mer enn oss nordmenn. Man sier hei til den man sitter ved siden av her. Og har man først sagt hei så krever det noen oppfølgingspørsmål. I Oslo kommer folk stille inn i rommet, henter seg en stol, finner seg en plass, tar opp tegnesakene og sitter stille til modellen er klar, uten engang å se på sidemann. "Hi, I'm Chiara, you're new here, what's your name?" sa jenta som satte seg ved siden av meg. Hun var sikkert ca 20 år og studerte fashion design i Miami, samme som vennene som satt ved siden av. Litt etter kom en stor, eldre kar på andre siden av meg og spurte om det samme. Han introduserte seg selv, Richard heter han, og fortale at han tegner og skriver som terapi. Hva sier man til det egentlig? "Ok, good for you" ? Eller "How nice" ... ? Blir feil uansett hva man svarer. Men jeg tror egentlig ikke han trengte noe svar, det var bare hans måte å introdusere seg selv på. "Nice to meet you" pleier å funke greit i de fleste tilfeller.

Richard fulgte med på tegningene mine og utbrøt at de lignet akkurat på tegningene til Impresjonistene på MoMa. Etterpå korrigerte han det til "Renessanse stil." Komlimentene satt løst, det var jo hyggelig det, en smule pinlig for en reservert Skandinav, han er en av de mange amerikanere som sikkert aldri har lært innestemme. Jeg dro opp en flaske vann og han dro opp en boks med øl og det var neppe den første han hadde hatt den dagen. Tegningen gikk jo lett som bare det, komplimenter fra en beruset pensjonist i tegneterapi kommer godt med i oppstarten etter et års tegnestans.

Vi tegnet i tre timer. Første runde var endel 2 minutters tegninger for å varme opp, så fikk vi to 5 minutters, så to 20 minutters og tilslutt en på ca 50 minutter. Modellen var imponerende stille. Jeg har forsøkt å sitte stille uten å røre en finger i 30 sekunder for å kjenne etter hva disse modellene gjør, og det er rett og slett vondt. Heldigvis finnes det mennesker som synes det er ok å stille opp slik for de tegneglade. De burde blitt premiert for deres uunværlige bidrag til kunst rekrutteringen.

Akt tegning er terapi - så jeg skjønner hva Richard gjør. Man forsvinner inn i en slags transe av konsentrasjon, en slags meditasjon. Etterpå er hodet litt friskere.

Impresjonisme og renessanse får høre historien til, jeg drister meg til å legge ut et lite knippe av kveldens innsats:



Det blir flere runder med akt tegning framover, kjøpte like gjerne et klippekort. I kveld skal vi på kino, må sjekke ut noen av Oscar nominasjonene før det sirkuset er igang ... God helg!

Ny kunst-helg i Miami

Som sagt fikk vi gratisbilletter til ArtPalmBeach av Jeremy da vi var på MIA, så Helge og jeg tok turen opp til West Palm Beach i helgen for å se på hva denne messen hadde å by på. Opplegget gikk stort sett ut på det samme som forrige gang. Mange av de samme arbeidene var også representert her, men for min del så tar jeg ikke skade av å se spennende kunstverk flere ganger.

Denne gangen var det lørdag og ikke mandag, og det var dårlig vær (ja, det kan skje av og til …) så det var merkbart større trengsel i lokalet enn sist. Men desto mer stemning og mer artige mennesker å observere i tillegg. Spesielt stor var trengselen rundt et lite hjørne hvor dyre originaler av bl.a. Picasso, Chagall og Miró hang. Det som har høyest prislapp trekker gjerne mest folk, selv om det er mange andre arbeider som i form og uttrykk var mye, mye mer spektakulære og morsomme å oppleve. Lurer på hvordan fordelingen av interesse hadde sett ut dersom alle arbeider var pris- og navneløse …


Det var ikke behov for å finne en bar å plassere mannen på. Helge var pådriver for å gå systematisk og disiplinert gjennom lokalet for å sikre at vi ikke gikk glipp av noe (!!). Det var en interessant øvelse for min del, jeg vandt til å flakse hit og dit, der øyet fanger noe interessant, dit går jeg. Med Helge som turguide hadde vi faktisk oversikt over hvor vi hadde vært og hvor mye vi hadde igjen å se … og det var veldig ok. Det var riktignok litt smertefullt av og til å la være å strene over til noe som blinket i det fjerne og stole på Helges forsikring om at ”vi kommer dit etter hvert.” Men jeg endte opp med en sjelden opplevelse av å faktisk å ”bli ferdig” med å se. Vi rakk til og med en liten kunstpause på paviljongen.

Noen av favorittene mine fra MIA var også representert på ArtPalmBeach, bl.a. den gravide bronsedamen i hengekøya og NOW Contemporary Art sine skulpturer av gamle kataloger og leketøy. To gallerier som ikke var representert på MIA men som vi ble hengende lenge ved var BlueLeaf Gallery fra Dublin og Wetterling Gallery fra Stockholm. Ikke tilfeldig, kanskje …? Vet ikke.

Det som fanget min oppmerksomhet hos BlueLeaf var noen blyant og akvarell arbeider innerst i hjørnet, en serie med portretter av små barn utstyrt med attributter fra den mørke ”voksne” verden. To bilder hang på veggen i glass og ramme og resten lå i en bunke på gulvet som en haug skisser. Barna er yndig representert, streken er røff, stilsikker og vakkert utført. Kontrasten til det de signaliserer i bildene er hardt slående og direkte. Motivene står alene på hvit ubehandlet bakgrunn, likevel forteller hvert enkle, lille bilde en lang, ubehagelig og uferdig historie om frykt, sårbarhet, tøff realisme, svik, påvirking, mestring, sorg, løsrivelse, innsikt … For min del har kunstneren klart det geniale mesterstykket å skape kontrast mellom det vakre uttrykket med det ubehagelige innholdet. Det skaper en påtrengende og bevegende spenning i sinnet til den som ønsker å se det. Kunstneren er Mexikansk og heter Claudia Alvarez. Et utvalg av bildene hennes respresentert på ArtPalmBeach kan sees på BlueLeaf sin hjemmeside.

Wetterling Gallery stilte med glansede, store og symbolskladede portrett fotografier og store malerier med teksturerte flater. Helge digget spesielt den sorte teksturerte flaten. Flaten endret karakter, lys og farge ettersom hvilken vinkel man betraktet den fra. Teksturen kunne minne om tykt, bølget svart hår og er antagelig malt med en diger, veldressert pensel og med store runde bevegelser. Dette bildet var en ren opplevelse uten nødvendigvis noe dypere innhold, som ga en følelse av ro og tiltrekkende fascinasjon på samme tid. Herlig. Jason Martin heter kunstneren.

En annen favoritt jeg har lyst til å nevne er kunstneren Salustiano, representert av Kavachina Conteporary i Miami. Han maler rødt, rett og slett, med renessanse preget portretter i. Rødfargen er så intens, ren og herlig at man blir nesten litt svimmel. På en god måte. Han var også å se på MIA.

Noe av gleden ved en slik kunstmesse for moderne kunst er å oppleve det store spennet mellom utrykk, mål og mening, selv om kunstmessen er primært kommersielt rettet. Noen av arbeidene er rare og underfundige, noe er stygt og ubehagelig, noe er fullt av innhold, symbolikk og referanser, noe er kun visuelt stimulerende, noe er prangende og dominerende, noe er lavmelt samfunnskritikk eller psykologisk symbolikk … Inntrykkene ramler inn og en del ramler nok ut igjen. Men noe fester seg, og hva som fester seg er individuelt og basert på hvem man er og hvilke referanser man har i sitt opplevelsesapparat. Man trenger ikke være spesielt interessert for å få en opplevelse på en slik arena. Man trenger bare å være tilstede.

Og er man i tillegg litt nysgjerrig og åpen for nye ting slik som min kjære er, så kan man ende opp med å få lyst til å oppsøke slike opplevelser igjen …


angels or demons?


Art Deco lampe i ny drakt

En dag på MIA - Miami International Art Fair

På mandag regnet det for første gang siden jeg kom hit. Det var derfor en perfekt dag å besøke The Convention Center i Miami og kruse rundt på siste dag av Miami International Art Fair.

MIA er visstnok ikke største "art-happening" i byen, så jeg trodde det ville greie seg med et par timers rundtur i lokalet for å få litt inntrykk av hva som rører seg av Contemporary Art i denne delen av verden. Jeg bomma litt på forventningene … Lokalet var større enn en fotballbane, tettpakket med gallerier og kunstnere representert fra hele verden. Burde kanskje ha skjønt at ”international” dreier seg om litt mer enn Florida, Cuba og Mexico. Uansett – en stor opplevelse var det, og jeg fikk neppe med meg så mye som halvparten før jeg var mettet på inntrykk.

På parkeringsplassen utenfor Convention Center støtte jeg på en fyr som tilbød seg og hjelpe meg med parkeringsautomaten. Jeg knota nemlig litt. Dersom jeg trengte vekslepenger så var det bare å si ifra. Automaten var en god gammeldags mynt parkometer. Jeg vekslet et par lapper med han og oppdaget jeg at jeg hadde betalt på feil automat. En jente suste inn på plassen jeg nettopp hadde betalt for og ga meg gladelig to dollar tilbake. Heldigvis, ellers kunne det fort blitt en litt dårlig start ... Men det ble en ganske god start. Fyren med vekslepenger hadde en pose full av mynter og la på penger på riktig automat for meg, og så fulgte han meg til døren med en diger paraply i pøsregnet. Kunne noe sånt ha skjedd i vår del av verden ...? Jeremy het han. Jeg fortalte at jeg skulle møte en venninne innenfor så han sa ”have a good day” og forsvant inn i lokalet.

Jeg skulle møte Elisabeth, kona til Helge’s kollega Viktor, for første gang. Det var veldig lett å finne henne. Hun var ”typisk skandinav” som hun sa – langt lyst hår og blå øyne – og hun sto midt på gulvet i den store inngangshallen og rotet etter mobilen i veska si. Spot on. Elisabeth er svensk og har vært her noen uker lenger enn meg. Jätte kul å treffe henne.

Endelig inne på MIA var det første som møtte oss Cornelis Zitman's "pregnant lady" - en bronseskulptur av en gravid kvinne med sydlandsk ro, utformet i tungt materiale som hviler lett henslengt i en hengekøye. Skulpturen og uttrykket var umulig å overse, direkte og lett utfordrende. Herlig start.

Jeremy dukket opp igjen stadig vekk mens vi vandret rundt på utstillingen – og etterhvert fikk jeg kortet hans. Han var ”Private Collector and Art Consultant” viste det seg. Fjerde gang vi støtte på han geleidet han oss bort til noen han kjente og ordnet med billetter til neste store kunst fair; Art Palm Beach – for oss og våre kjære. Den er enda større enn MIA, og vi har nå gratis adgang alle dager. Fett!

Amerikanere er rare, de er rå på å ta seg friheter, ordne ting, få det som de vil. På godt og vondt. Denne gangen kom det oss til gode ☺ Jeg var riktignok en smule ubekvem da hans kone ringte, og han – med høy, skjærende amerikansk stemme sto midt iblant alle museumsgjestene og ropte i telefonen: ” HI, HONEY, GUESS WHAT, I’M STANDING HERE WITH A BEAUTIFUL BLONDE AND A BEAUTIFUL BRUNETTE, BOTH COMING ALL THE WAY FROM SKANDINAVIA, AND I’VE JUST GIVEN THEM SOME TICKETS FOR THE ART PALM BEACH!!”

Vel, Jeremy tipset oss også om noen perler som var verdt å få med seg der vi var, bl.a. ”Unidentified woman” av Andy Warhol som hadde en verdi på 650.000 dollar. I samme krok sto en voksfigur av en betenkt politimann. Ikke tilfeldig, kanskje - jeg skvatt, jeg.

Det viste seg å være flere Warhol rundt omkring, bl.a. en original Cambells soup og ”Flower” fra 1964.

Jeg turte ikke knipse bilder der inne, plutselig kan jeg trampe i copyright klaveret, kanskje er jeg på kanten allerede selv om bildene her er stort sett hentet fra hjemmesiden til MIA. Men jeg har forsøkt å finne igjen websider til noen av de mange arbeidene jeg digget.

To kunstnere fra NOW Contemporary Art Gallery her i Miami, Long-Bin Chen og Sang, imponerte meg med geniale og lekende konsepter, med en alvorlig undertone. Long-Bin Chen lager skulpturer av gamle bøker og telefonkataloger. På avstand ser de ut som marmor statuer, men den røffe baksiden avslører materialet og setter utropstegn ved kunstverket. Sang lager insekt-skulpturer av gamle leker, montert i glassbur som gamle sommerfugler.

Begge gjenvinner materiale fra et hyper materialistisk forbruker samfunn - som også er i ferd med å sette bøker og kataloger ”på hylla” til fordel for digitale medier.

Sjekk ut arbeidene deres på NOW's hjemmeside Long-Bin Chen og Sang.

Hugo Lugo var en annen kunstner jeg hang meg opp i. Bildene hans er konseptuelt slående, og herlig enkle. Han hadde preparert lerreter som linjert skrivepapir, hvor noen av de tynne blå linjene brøyt med den forventede formen og tegnet konturene av omgivelser, en tanke eller en følelse – mens en ensom mann var plassert på siden. Han kalte bildeserien for “reisen” eller “el Viaje” på spansk. På et av bildene var linjene formet som konturen av fjell, på et annet gikk linjene opp i røyk. Bildene fra MIA er dessverre ikke gjengitt på hjemmesiden hans, men han har mange andre spennende bilder i samme sjanger. Han var representert av et Mexikansk galleri på MIA, Ginocchio - som også hadde andre kunstnere på podiet.

Dette var et bittelite knippe av mange, mange, utrolig spennende arbeider i form av fotografi, video, installasjoner, tegninger etc. Mer er i vente neste helg. Jeg gleder meg. Da vil jeg forsøke å bruke litt mer tid. Og så håper jeg vi finner en koselig bar like I nærheten hvor litt mindre interesserte ektemenn kan parkeres ved behov ...

Nytt fra Miami

Tiden raser av gårde, nå har vi vært her i 10 dager og det er på tide med en oppdatering. Første helgen i Miami var innholdsrik. Fredag kveld gikk Helge og jeg ut og spiste på et ”churrascaria” – et brasiliansk restaurantkonsept hvor servitørene vandrer hvileløst rundt med grillspyd med grillet kjøtt og skjærer av kjøttstykker der det ønskes. Tilbehøret hentes i en salatbar El Grande som i grunnen er en tapas bar hvor det er fullt mulig å spise seg stappmett bare der uten å klare å smake på halvparten. Salaten er alt fra spinatblader, tomater, asparges til sushi, chorizo, couscous og mozerella … som tilbehør til grillet lammekjøtt, biff, kylling, svinekam, pølser +++ Utolig godt. Men jeg tror det kan være lurt å faste en dag eller to på forhånd for å få max ut av dette stedet. Man spiser til man har fått nok. Det kan gjøre vondt dagen derpå.

Lørdag morgen la vi ut på vår første motorsykkeltur sammen. Helge kjørte, jeg satt på. Hadde en smule fordommer på forhånd skal jeg innrømme. Men nå må bare si: For en opplevelse!!! Begrepet ”å kjøre” er fornyet, man kjenner vinden i ansiktet, hører lydene, føler svingene, ER i bevegelse - så intenst tilstede og samtidig så avslappet. Gleder meg til neste tur. Kanskje jeg må ta lappen selv også. Mye morsommere enn å kjøre bil!

Lørdag kveld fikk vi første besøk, Laurie McGregor mellomlandet i Miami etter et oppdrag på Haiti. Kjempehyggelig! Vi rakk en middag lørdag kveld hos oss, litt preview av bildematerialet fra Haiti, en ”Polar bear plunge” i sjøen søndag morgen og lunch på South Beach før hun dro videre til New York. Vannet er herlig, 20C – men Miami locals mener det er kun antarktiske raser som takler sånne temperaturer. Fint for oss ☺

Mandag morgen prøvde jeg meg på årets første pilates time. Det skjer i 4 etg kl 0900. Instruktøren ankom noen min over 9, i lilla glitrende støvletter, turkis flagrende genser, en diger skulderveske med nagler, et tykt lag med lyseblå øyenskygge over et par mørke brune øyne, høyt, bustete farget mørkt hår og sorte blondesokker. Hun var sikkert rundt 150 cm høy og 57 år gammel. Det siste informerte hun oss om – for å fortelle oss hvor godt man kan holde seg bare man gjør pilates jevnlig. Hun følte seg som en 22 åring, mente hun. Personlig ble jeg ikke overrasket over at hun var 57 … Basketball for jenter som kun vil spille for gøy har jeg ikke klart å spore opp ennå. Men akt tegning har jeg funnet! Skal ta meg en tur neste uke.

I kveld får vi gjester. Helge har invitert noen kollegaer hjem til oss på middag. Jeg har tilbudt meg å lage lasagne – så det skal jeg i gang med nå. Tudelu!

Inntrykk fra Miami

Nå har en arbeidsuke gått, og det er på tide å dokumentere noe av inntrykkene fra Miami - først og fremst fra Hallandale Beach Club, hvor vi bor. Jetlagen har roet seg og jeg begynner å få litt oversikt over fasilitetene her. Sola skinner hver dag og temperaturen er som norske sommertemperaturer - behagelig. På beachen holder badetemperaturen ca 20C. Vannet virker også veldig rent, på tross av den big-ass overveldende byen som ligger klistret langs strand stripen. Tok meg en dukkert igår og det var rett og slett digg.

Stranden er uendelig lang. Den er også stille og rolig, nesten bare bølgesus å høre. En fordel med disse kjempene av noen boligblokker langs stranden er at de stenger ute trafikkstøyen fra de store veiene på andre siden. En og annen motorbåt dundrer forbi i ny og ne - og de putrer ikke her i Miami, de dundrer med sikkert minimum 500 hestekrefter i motoren. Her er ingenting puslete og halveis, alt er stort. Og gjennomført. Men ikke så prangende som man skulle tro ... Miami har stil. Kanskje litt for mye av det, til og med. Men arkitekturen - og ikke minst lysskiltene på alle store bygg - er bare å ta av seg hatten for. Å vandre langs South Beach får man et kick av, særlig hvis man har litt interesse for design. Men ikke bare South Beach er dekortert med stilsikre Art Deco skilt - nesten alle hoteller, boligkomplekser og restauranter har sine skilt, vakkert distribuert på elegante bygg med rene hvite flater.

I går gjorde jeg en obligatorisk jenteting her i Miami: Manikyr og Pedikyr. Det er neglesalonger på hvert kvartal omtrent, vi har også en i bygningen vår. Jeg har skjønt at å ha stygge negler i Miami, er nesten like ille som å ha en diger buse i nesa. Det bør lissom helst unngås. Spa og fitness er big business i bikini-byen, åpenbart. Heldigvis er stranden foreløpig full av snowbirds (Canadiere - særlig pensjonister og andre som har mulighet til å ta ferie i januar) som ikke har bodd i Miami og jobbet med bikini-looken det siste halvåret ... Så slipper jeg å føle meg helt som Draculas tjener i sollys før kroppen begynner å ta til seg litt farge.

Vi bor i 25 etg, og det er høyt. Jeg blir litt svimmel når jeg titter ned over rekkverket. Måtte riste litt i rekkverket her om dagen for å kjenne etter om det virkelig er jern-solid. Det virker sånn. I går var det ganske mye vind, noe som gjør det ekstra friskt ute på balkongen. Tror vi skal unngå tynne champagneglass der ute i frisk bris ... papirer og lettere ting man ønsker å beholde bør også holdes langt unna. MEN, på stranden er alt mulig - jeg fant en vinkork der forleden, det var jo litt inspirerende.

Å kjøre bil her er foreløpig et mareritt. Igår hadde jeg lyst til å legge meg ned å grine på parkeringsplassen etter en stressbølge som gjorde vondt i ryggmargen, på vei over en av de mange highway rampene rett før downtown Miami. Helge trøster meg med at jeg ennå ikke har vært i noen farlige situasjoner, og det er bra. Men jeg har blitt tutet på av hissige truck-førere og for meg er det farlig nok!

På lørdag skal vi kjøre motorsykkel. Jeg skal sitte på for første gang og jeg gleder meg til det. Helge har sørget for å ruste meg opp til utfordringen - og med denne outfiten her kan de hvite jævel-truckene med sine hissige førere bare parkere. So long fra Miami for denne gang.