En dag på MIA - Miami International Art Fair

På mandag regnet det for første gang siden jeg kom hit. Det var derfor en perfekt dag å besøke The Convention Center i Miami og kruse rundt på siste dag av Miami International Art Fair.

MIA er visstnok ikke største "art-happening" i byen, så jeg trodde det ville greie seg med et par timers rundtur i lokalet for å få litt inntrykk av hva som rører seg av Contemporary Art i denne delen av verden. Jeg bomma litt på forventningene … Lokalet var større enn en fotballbane, tettpakket med gallerier og kunstnere representert fra hele verden. Burde kanskje ha skjønt at ”international” dreier seg om litt mer enn Florida, Cuba og Mexico. Uansett – en stor opplevelse var det, og jeg fikk neppe med meg så mye som halvparten før jeg var mettet på inntrykk.

På parkeringsplassen utenfor Convention Center støtte jeg på en fyr som tilbød seg og hjelpe meg med parkeringsautomaten. Jeg knota nemlig litt. Dersom jeg trengte vekslepenger så var det bare å si ifra. Automaten var en god gammeldags mynt parkometer. Jeg vekslet et par lapper med han og oppdaget jeg at jeg hadde betalt på feil automat. En jente suste inn på plassen jeg nettopp hadde betalt for og ga meg gladelig to dollar tilbake. Heldigvis, ellers kunne det fort blitt en litt dårlig start ... Men det ble en ganske god start. Fyren med vekslepenger hadde en pose full av mynter og la på penger på riktig automat for meg, og så fulgte han meg til døren med en diger paraply i pøsregnet. Kunne noe sånt ha skjedd i vår del av verden ...? Jeremy het han. Jeg fortalte at jeg skulle møte en venninne innenfor så han sa ”have a good day” og forsvant inn i lokalet.

Jeg skulle møte Elisabeth, kona til Helge’s kollega Viktor, for første gang. Det var veldig lett å finne henne. Hun var ”typisk skandinav” som hun sa – langt lyst hår og blå øyne – og hun sto midt på gulvet i den store inngangshallen og rotet etter mobilen i veska si. Spot on. Elisabeth er svensk og har vært her noen uker lenger enn meg. Jätte kul å treffe henne.

Endelig inne på MIA var det første som møtte oss Cornelis Zitman's "pregnant lady" - en bronseskulptur av en gravid kvinne med sydlandsk ro, utformet i tungt materiale som hviler lett henslengt i en hengekøye. Skulpturen og uttrykket var umulig å overse, direkte og lett utfordrende. Herlig start.

Jeremy dukket opp igjen stadig vekk mens vi vandret rundt på utstillingen – og etterhvert fikk jeg kortet hans. Han var ”Private Collector and Art Consultant” viste det seg. Fjerde gang vi støtte på han geleidet han oss bort til noen han kjente og ordnet med billetter til neste store kunst fair; Art Palm Beach – for oss og våre kjære. Den er enda større enn MIA, og vi har nå gratis adgang alle dager. Fett!

Amerikanere er rare, de er rå på å ta seg friheter, ordne ting, få det som de vil. På godt og vondt. Denne gangen kom det oss til gode ☺ Jeg var riktignok en smule ubekvem da hans kone ringte, og han – med høy, skjærende amerikansk stemme sto midt iblant alle museumsgjestene og ropte i telefonen: ” HI, HONEY, GUESS WHAT, I’M STANDING HERE WITH A BEAUTIFUL BLONDE AND A BEAUTIFUL BRUNETTE, BOTH COMING ALL THE WAY FROM SKANDINAVIA, AND I’VE JUST GIVEN THEM SOME TICKETS FOR THE ART PALM BEACH!!”

Vel, Jeremy tipset oss også om noen perler som var verdt å få med seg der vi var, bl.a. ”Unidentified woman” av Andy Warhol som hadde en verdi på 650.000 dollar. I samme krok sto en voksfigur av en betenkt politimann. Ikke tilfeldig, kanskje - jeg skvatt, jeg.

Det viste seg å være flere Warhol rundt omkring, bl.a. en original Cambells soup og ”Flower” fra 1964.

Jeg turte ikke knipse bilder der inne, plutselig kan jeg trampe i copyright klaveret, kanskje er jeg på kanten allerede selv om bildene her er stort sett hentet fra hjemmesiden til MIA. Men jeg har forsøkt å finne igjen websider til noen av de mange arbeidene jeg digget.

To kunstnere fra NOW Contemporary Art Gallery her i Miami, Long-Bin Chen og Sang, imponerte meg med geniale og lekende konsepter, med en alvorlig undertone. Long-Bin Chen lager skulpturer av gamle bøker og telefonkataloger. På avstand ser de ut som marmor statuer, men den røffe baksiden avslører materialet og setter utropstegn ved kunstverket. Sang lager insekt-skulpturer av gamle leker, montert i glassbur som gamle sommerfugler.

Begge gjenvinner materiale fra et hyper materialistisk forbruker samfunn - som også er i ferd med å sette bøker og kataloger ”på hylla” til fordel for digitale medier.

Sjekk ut arbeidene deres på NOW's hjemmeside Long-Bin Chen og Sang.

Hugo Lugo var en annen kunstner jeg hang meg opp i. Bildene hans er konseptuelt slående, og herlig enkle. Han hadde preparert lerreter som linjert skrivepapir, hvor noen av de tynne blå linjene brøyt med den forventede formen og tegnet konturene av omgivelser, en tanke eller en følelse – mens en ensom mann var plassert på siden. Han kalte bildeserien for “reisen” eller “el Viaje” på spansk. På et av bildene var linjene formet som konturen av fjell, på et annet gikk linjene opp i røyk. Bildene fra MIA er dessverre ikke gjengitt på hjemmesiden hans, men han har mange andre spennende bilder i samme sjanger. Han var representert av et Mexikansk galleri på MIA, Ginocchio - som også hadde andre kunstnere på podiet.

Dette var et bittelite knippe av mange, mange, utrolig spennende arbeider i form av fotografi, video, installasjoner, tegninger etc. Mer er i vente neste helg. Jeg gleder meg. Da vil jeg forsøke å bruke litt mer tid. Og så håper jeg vi finner en koselig bar like I nærheten hvor litt mindre interesserte ektemenn kan parkeres ved behov ...