Når solen skinner tar jeg med meg bøkene ned til bassenget og legger meg på en solseng og leser. Problemet er bare at lyset blir litt i skarpeste laget, ellers er det en god ordning. Glemmer jeg f.eks. å ta med en penn, så er det litt pes, fordi jeg må opp i 25 etg å hente det. Og så er jeg litt redd for at jeg etterhvert kommer til å få dårlig samvittighet hver gang jeg legger meg ved bassenget hvis jeg ikke har med meg en psykologibok. Men jeg skal ikke klage, og ikke ta sorger på forskudd. Jeg har vært på dårligere lesesaler før. Forrige onsdag kjørte jeg gladelig avgårde for å være med på første akt tegning i Miami. Skulle bare innom en sjappe og kjøpe noe papir og ekstra tegne utstyr på veien. Det var en dårlig idé - jeg kjørte meg bort, det ble mørkt, jeg ble frustrert og dunket litt for hardt i GPS'n og mistet lyden, så jeg endte opp med å kruse rundt gudene vet hvor i et par timer før jeg fant veien hjem igjen, en smule betuttet. Helge ble litt overrasket, han hadde planer om å bruke kvelden til å kværne litt på en presentasjon, hadde åpnet en flaske vin og satt og koste seg. Den måtte han dele med meg. Ingen tegning den dagen, altså.
En uke senere forsøkte jeg meg igjen, denne gangen med direkte destinasjon "Miami Beach Art Center". Jeg kom rett på, parkerte i et parkeringshus ved siden av og fulgte etter noen jenter med tegneblokk under armen som sikkert skulle samme sted. Bingo.
Jeg digger duften av ateliét - en svak eim av terpentin og maling, med hvite vegger tydelig preget av kunstaktivitet og kreativ utfoldelse. Sånn var det å komme inn på Art Center. Det minnet om å komme inn på en kunst skole. På sett og vis er det nettop det - lokalene har en administrasjon og mange forskjellige rom - tydelig ikke et galleri eller en butikk men et sted for produksjon. Jeg fant et lite klasserom med en plakat utenfor som sa "Open Drawing Class" og skjønte det var her det foregikk. Innenfor satt en dame som skulle være modell, og en liten, veldig mild og hyggelig mann med caps og briller. Det var Gustavo Roman, som organiserer tegnetimene.
Rommet var overraskende lite, så jeg spurte hvor mange som pleide å komme. Sånn mellom 5 - 7 personer vanligvis, fikk jeg vite. I Oslo på Arkitektforeningen er det gjerne 50 - 70 stk ... Det kom 12. Tetteste det hadde vært på lenge. Men for min del var det befriende få.
Amerikanere prater mer enn oss nordmenn. Man sier hei til den man sitter ved siden av her. Og har man først sagt hei så krever det noen oppfølgingspørsmål. I Oslo kommer folk stille inn i rommet, henter seg en stol, finner seg en plass, tar opp tegnesakene og sitter stille til modellen er klar, uten engang å se på sidemann. "Hi, I'm Chiara, you're new here, what's your name?" sa jenta som satte seg ved siden av meg. Hun var sikkert ca 20 år og studerte fashion design i Miami, samme som vennene som satt ved siden av. Litt etter kom en stor, eldre kar på andre siden av meg og spurte om det samme. Han introduserte seg selv, Richard heter han, og fortale at han tegner og skriver som terapi. Hva sier man til det egentlig? "Ok, good for you" ? Eller "How nice" ... ? Blir feil uansett hva man svarer. Men jeg tror egentlig ikke han trengte noe svar, det var bare hans måte å introdusere seg selv på. "Nice to meet you" pleier å funke greit i de fleste tilfeller.
Richard fulgte med på tegningene mine og utbrøt at de lignet akkurat på tegningene til Impresjonistene på MoMa. Etterpå korrigerte han det til "Renessanse stil." Komlimentene satt løst, det var jo hyggelig det, en smule pinlig for en reservert Skandinav, han er en av de mange amerikanere som sikkert aldri har lært innestemme. Jeg dro opp en flaske vann og han dro opp en boks med øl og det var neppe den første han hadde hatt den dagen. Tegningen gikk jo lett som bare det, komplimenter fra en beruset pensjonist i tegneterapi kommer godt med i oppstarten etter et års tegnestans.
Vi tegnet i tre timer. Første runde var endel 2 minutters tegninger for å varme opp, så fikk vi to 5 minutters, så to 20 minutters og tilslutt en på ca 50 minutter. Modellen var imponerende stille. Jeg har forsøkt å sitte stille uten å røre en finger i 30 sekunder for å kjenne etter hva disse modellene gjør, og det er rett og slett vondt. Heldigvis finnes det mennesker som synes det er ok å stille opp slik for de tegneglade. De burde blitt premiert for deres uunværlige bidrag til kunst rekrutteringen.
Akt tegning er terapi - så jeg skjønner hva Richard gjør. Man forsvinner inn i en slags transe av konsentrasjon, en slags meditasjon. Etterpå er hodet litt friskere.
Impresjonisme og renessanse får høre historien til, jeg drister meg til å legge ut et lite knippe av kveldens innsats:
Det blir flere runder med akt tegning framover, kjøpte like gjerne et klippekort. I kveld skal vi på kino, må sjekke ut noen av Oscar nominasjonene før det sirkuset er igang ... God helg!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar