Tove i Miami

Neste søster Winnæss er på besøk, og vertskapet har siste uken fått en ny mulighet til å utforske mer av hva dette fascinerende området vi bor i har å by på. I tillegg til spa, shopping, sol og strand, som er så og si inkludert i reisen hit, har vi vært ute i downtown Miami og spist sinnsyk middag, sett Miami University Hurricanes Womens basketball kamp live, sett NBA kamp på pub'en og spist kyllingvinger med bluecheese saus og hengt i Design District.

Design District er kult. Området ligger litt nord for downtown og består av lave hus, brede gater, design butikker, kunst gallerier, veggmalerier og gode restauranter. Noen av butikkene er kombinert butikk og galleri - som en av mine favoritter: vakre sko designet av en nederlandsk arkitekt kombinert med kinesisk contemporary foto ...

Tove kjøpte seg en kjole i en av de lekre butikkene. Mens vi sto og betalte kom det et følge inn som bl.a. besto av en mann i hvit dress, solbriller og en neonfarget jackson hatt med liten chihuaha på armen, og supermodell-slank dame i 10 cm høye stiletthæler og en syltrang kort sort kjole. Og store solbriller. De hilste på damen bak disken som om de var omgangsvenner. Jeg måtte kaste et blikk på kassen for å se hva kjolen egentlig kostet igjen - men den var faktisk ikke rødmende dyr. Ikke etter norske forhold, iallefall. Og ikke etter at disse gjestene entret arenaen.

Basketkampen var utrolig gøy å se. Hurricanes banket Wake Forrest med 30 poeng. For å si det sånn, hvis det hadde vært meg som varmet opp for å spille mot Miami Hurricanes, så hadde jeg vært på gråten av redsel. De "kicker some motherfucking ass" ... ikke noe vits å begynne å krangle med de damene der. Tipper de banker en god del av de norske herrelagene også.

De var sabla gode, og tøffe, var litt sånn Cecilia Brækhus preg over hele gjengen - og det beste var at for 5 dollar kunne vi sitte akkurat hvor nære vi ville, folk strømmer ikke til damekamper i dette landet. Til sammenligning betaler man 385 dollar for en bra plass på en NBA kamp hvis man ikke er veldig tidlig ute og kjøper season tickets ...

Det hører med å kjøre seg bort når man skal finne nye steder - og vi fikk oss en rundtur rundt Miami International airport før vi tilslutt kom oss på rett vei mot Coral Gables og Miami University. Vi brukte ca 2 timer ned og 40 minutter hjem igjen. Jeg mener GPS'n roter oss bort, men Tove er glad for at den tross alt klarte å rote oss ut igjen av den knuten vi kjørte oss fast i. Eller som JEG kjørte oss fast i, for å være korrekt.

Tove har også fått seg en rundtur på Helges motorsykkel - som endte med ny MC jakke på Harley sjappa. Hun kler den. Jeg synes den er diskre og fin - men Tove mener den er ganske "bling, bling". Kanskje jeg har vært her lenge nok til at det moderate norske har bleknet litt. Kul er den, iallefall.

Egentlig først og ikke minst må vår middag på Zuma nevnes. Dag, Helges kollega, booket et bord på det ettertraktede hang out stedet i god tid og Tove's første møte med Miami var en tur i limo ned til downtown, vorspiel hos Dag i 38 etg med utsikt over byen og en sinnsyk 5 retters asiatisk inspirert middag på en tettpakket, trendy, se-og-bli-sett hotshot restaurant i første etage. Maten var noe av det beste jeg har smakt her nede, og avslutningen av måltidet var et båtfat med 5 forskjellige desserter elegant dandert over isblokker. Det smakte himmelsk. Tove knipset bilder av rettene for at de ikke skulle glemmes. Hvis du helst ikke vil se - så ikke scroll nedover nå.

God og mett og med sprengfull koffert flyr Tove tilbake til Oslo imorgen, kledd i MC jakke og med designerkjole, Nike sko og Miami Hurricanes t-shorte i baggasjen. Farge har hun også fått - kanskje til og med litt i overkant bakpå leggene? Det er det verdt, tror jeg.

Hverdagens små forskjeller

Jeg begynner å komme over de store, overveldende forskjellene her i forhold til hjemme i lille Oslo. Nå begynner de små men ikke ubetydelige hverdags-forskjellene å bli framtredende.

En ting som slo meg forleden er hvordan vår amerikanske handleliste for dagligvarer har endret seg. Før, i Oslo, kunne en vanlig handleliste se omtrent sånn ut:

appelsinjuice
melk
brød
kaffe
yoghurt
blå farris

Men i valgenes store land, er listen noe mer avansert:

Florida Natural Orange juice, most pulp
Organic Valley lowfat milk
Whole wheat publix bakery bagels
Starbucks Coffee Verona, Bold
Stoneyfield organic youghurt
Pelligrino

Hva har skjedd? Er vi mer kvalitetsbevisste? Tviler på det, men en eller annen form for bevissthetsprosess har slått til. Med en million valgmuligheter for EN vare, må man "tune inn" og bli merkebevisst, ellers risikerer man å bli en smule nedbrutt etter en handletur ...

Ganske interessant hvordan hjernen vår fungerer sånn sett i psykologisk perspektiv (Jobber med å se hverdagen i psykologisk perspektiv så mye som mulig for tiden).

Vi har kodet inn noen kriterier på forhånd og scanner omgivelsene for å fange opp det vi forventer å se. På Kiwi i Norge scanner jeg etter "appelsinjuice" og fnner kansje to typer: med eller uten kjøtt. Enkelt. Her i USA er det minst fire hyllemeter kun med appelsinjuice. Istedet for å gi tapt for følelsen av avmakt fordi man er tvunget til å gjøre valg basert på veldig lite kunnskap - og heller kjøpe vann istedet, lærer man seg å skille mellom 100 forskjellige juicer ved å fange opp noen såkalt betydningsfulle detaljer. I butikken gjør vi samme øvelse - scanner hylla etter noe kjent og finner kjapt vår favoritt "Florida Natural Orange juice," for så å velge mellom: no pulp, with pulp og most pulp.

Den er kjempegod, men om den er den beste på markedet kan jeg ikke uttale meg om. Tok meg noen runder før jeg fant en grunn til å velge akkurat den ... Jeg lette vel etter noe som kunne fange min interesse, et eller annet som gjorde at den var mer interessant enn de andre. For meg. Den har lite tilsetningstoffer og er laget av lokale råvarer. Hurra! Favoritt. Puh.

Når man vrir litt på det så er det et paradoks at amerikanere kan velge mellom flere hundre forskjellige appelsinjuicer i en butikk - men kan kun velge mellom to presidentkandidater for hele landet. Der gjelder plutselig "gjør det enkelt for velgeren" - mens ellers i hverdagen dreier demokrati seg om å ha alle mulige valgmuligheter. På ting som egentlig ikke betyr så mye ...

En annen interessant erfaring er at på stort sett alle restauranter er det gratis påfyll av brus. Man skulle tro at de har brus rett fra kranen og vann i dyrbare flasker på kjølern. Aner ikke hvorfor, men antar at brus konsumeres så enormt mye i dette landet at prisen per enhet er tullete lav. Amerikas folkedrikk nr 1.

Jeg har opplevd å "fordrikke" meg på brus. Følger man ikke med så kan man fort ha konstant fullt glass. Og vi drikker til det er tomt, ikke sant - i god norsk ånd. Min erfaring er at det er bedre å drikke øl, for da har man kontroll over hvor mye man drikker. Om ikke annet blir konsumet iallefall dokumentert på regningen tilslutt.

Amerikanere er tilhengere av alt som er søtt, og i tråd med supermarkeddemokratiet - så har man også valgmuligheter når det gjelder hvordan man ønsker å tilsette sukker til kaffen etter middag. Cafe Nuvo i Espanola Way kunne tilby 3 forskjellige typer kalorifattige "sweeteners" og to ekte sukker typer. Litt for enhver smak.

Søtt er også stikkordet for Valentines Day. På hver mulige stoppeplass langs veiene og i boder ved bensinstasjonene har selgere stått i over en uke før den store dagen og solgt rosa bamser med røde hjerter på, i alle mulige størrelser og fasonger. Alle matvarebutikker har kjøpt inn tonnevis med hjertesjokolader og roser og røde gassbalonger. Restauranter stiller med Valentines pakker, og alt er så søtt at man kjenner smaken av sukkerspinn bare av å rusle rundt på Mall'en. Selv har jeg en norsk mann som ikke falt for fristelsen å kjøpe en rosa teddybjørn med hjerter på. Han falt heller ikke for fristelsen å booke bord på romantisk restaurant for å overraske meg ...

Men han kom hjem fra jobb med en champagne under armen, gåselever som tilbehør og roser til å pynte bordet med. Det funker det også.

Ellers har vi så smått begynt på argentinsk tango kurs på Aventura Dancing. Det er gøy - men ganske vrient å få basisen til å sitte. Og vi er to nordiske kjemper i forsamlingen ... Jeg er overbevist om at jeg hører gutta svelge litt hardt når instruktøren ber oss om å bytte partnere og en liten stakkar må danse med meg. Sånn sett er det mest komfortabelt å danse med Helge. Men vi har også en tendens til å tråkke hverandre litt på tærne foreløpig. "Du følger jo ikke musikken" klager jeg, og Helge mener at jeg beveger meg før han, og det skal jeg ikke. Vel, med litt tålmodighet og litt hjemmeøving så tenker jeg vi kommer oss over nybegynner kneika og sveiper gulvet med stil!

Nok en interessant hverdagsforskjell er hvordan Aventura Dancing følger opp de som tar kontakt for å prøve seg på kurs. Jeg ble ringt opp like etter påmeldingen på web for å bekrefte første time. Så ringte de igjen 45 minutter før timen for å høre om vi fortsatt hadde tenkt å møte opp. Dagen etter første time var de på tråden igjen for å høre om vi synes det var OK og om vi kunne tenke oss å sette opp en time til. Og jammen ringte de igjen på vei til time nr 2.

Lokalet ligger i noen mørke lagerbygninger 15 min unna der vi bor, godt unna stranden og med et stort skilt utenfor som sier: Do Not Leave Any Valuables in Your Car! Litt annen stemning enn i vår trygge, glattpolerte tilværelse i strand-tårnet. Og godt er det - vi skal jo lære argentinsk tango. I Miami.

Kari On the Road - besøk i Miami

Første familie-gjest har vært her. Kari landet på Miami International tirsdag 1 februar og dro igjen med hengende hode mandagen etter. Hvorfor hengende hode? Jo - fordi fra Norge rapporteres det om slaps og snø og her i Miami har det vært årets flotteste uke sånn værmessig.

Livsstilen er ikke å forrakte den heller. Vi startet onsdagen med en 4 timers spa - hårklipp, farge, manikyr og pedikyr for oss begge. Ble litt dyrere enn forventet fordi her i landet skal alle som gjør noe som helst for deg tipses, og "keep the change" holder ikke - minimum 15% forventes. Gir du mindre så gir du et signal om at behandlingen ikke var god nok. Det virker nesten som om at folk som jobber med en eller annen form for service rett og slett ikke får lønn ... Kanskje derfor det er så mye som er ganske billig. Likevel - Miami er en dyr by sånn sett i sammenheng med andre steder i dette landet.

Etter vår spa indulgence dro vi rett ned på South Beach, kjøpte oss hver vår Sandwitch El Grande og la oss ned på stranden. Sandwitchen kjøpte vi i et hull i veggen to kvartaler opp fra beachen. Jeg ba om en tunfisk sandwitch og mannen bak disken spurte "with everything?" så jeg sa "sure" uten å vite helt hva det innebar. Det ble en hel baguette med tunfisk + EVERYTHING for å si det sånn ... løk, tomat, agurk, sylteagurk, salat, paprika, chili, mayones, kapers, avocado +++... Baguetten måtte balanseres med stødig hånd for å ikke velte tårnet av stæsj når jeg forsøkte å bite over verket. Men godt var det!

Etter noen timer med soling, bading og "people-watching" på beachen ruslet vi opp i Lincoln Rd for å, tja, titte, shoppe og henge litt. Kari's øyne var ca tre ganger så store som de vanligvis er og hodet var i konstant bevegelse. Butikkene, folk, lysene, gatene, lydene, husene, restaurantene - alt er mye større, kraftigere og mer enn hva man er vandt til. Vi svinset innom Victoria's Secret og handlet litt der, French Connection hadde salg rett over gata så vi handlet litt der også, før vi gikk tilbake til bilen og kjørte hjemover for å spise middag sammen med Helge. Middagen ble fortært på en lokal sportsbar og vi satt i en bås og spiste kyllingvinger og så på basket på TV.

Torsdagen ble vi enige om å forsøke å få lest litt. Kari er også student. Vi tok med oss bøker ned til bassenget, fant oss hver vår solseng + en parasoll og åpnet bøkene. Dette var antageligvis den varmeste dagen og gradestokken krøp opp mot 30C. Svetten piplet og solen stekte og det var ikke lett å holde øynene åpne og fokusert på skriften på sidene i boka ... Kari duppet litt av etterhvert, jeg fikk lest et halvt kapittel før vi ble sultne og bestilte litt lunch i poolbaren. De kunne levere maten hvor som helst sa de, så vi sa mange takk, da tar vi den gjerne borte i en av solhyttene på hjørnet av bassenget. Og dit kom maten. Og en øl til hver. Så var det over og ut med lesing den dagen.

Helge kom hjem fra jobb litt tidigere enn ventet og spurte om Kari var keen på en motorsykkeltur før det blir mørkt. Det var hun. De freste en runde opp til Fort Lauderdale og tilbake og Kari ble like frelst som meg etter min første tur så vi måtte se litt Sons of Anarchy på TV etterpå for å trekke ut rusen i det lengste.

Fredag var også varm og solfylt og vi begynnte dagen med en løpetur på stranden. Denne gangen var stranden invadert av tusenvis av blå, rare, gjennomsiktige plastbobler som vi først trodde var søppel, dvs faktisk ligner de litt på oppblåste kondomer, men vi tenkte at det må ha vært litt av et cruise som hadde passert dersom så mange kondomer skulle vært dumpet i sjøen og skyldt opp på Hallandale beach ...

Mysteriet ble oppklart ganske fort da en strandvakt passerte og sa "You don't wanna step on them blue things, m'am - they're gonna sting ya!" Så fikk vi vite at de blå plastboblene heter Portugeese Man'O War, på Norsk Portugisiske Krigsskip. De har jeg hørt om. De er ikke spesielt hyggelige. De er faktisk dødelige ... Men det er kun når de er store. Småtassene på stranden dør man ikke av. Likevel anbefales det å holde seg unna hvis man kan fordi det gjør jævlig vondt. Litt senere på dagen var vi vitne til en liten jente som forsøkte å plukke opp en sånn en med sin lille hånd og det glemmer hun nok ikke på noen år.

Utpå ettermiddagen stakk vi en tur innom Sports Authority for å kjøpe basketsko til Kari. De hadde ikke hennes størrelse men vi kom ut igjen med Miami Heat t-skjorter og en basketball istedet. Vel hjemme igjen tok vi på oss våre ny-ervervede Heat outfits, kastet litt ball på kjøkkenet, åpnet en flaske Cava og gjorde oss klare for en big-night-out på DeLano.

DeLano er balsam for sjelen. Vi spsiste sushi i sushi-baren og hang i bakgården, dvs. ved bassengene, palmene, ute-baren og chill-out madrassene til lyden av behagelig lounge-musikk og gresshopper. DeLano er et av de eldste og mest tradisjonsrike hotellene på South Beach og er utsmykket av Philip Stark. En must-see lokasjon hvis man tar turen til Miami.

Lørdag var vi littegranne tunge i hodet, men vi klarte å karre oss til Aventura Mall som er en innendørs by av butikker og et mekka for glade shoppere fra Skandinavia. Som Kari sa så er det nok lurt å vite hva man skal ha og navigere deretter, ellers kan man lett gå på en (økonomisk) smell ... Vi klarte oss ganske bra, fant veien hjem igjen og tilbrakte kvelden foran TV skjermen med hjemmelaget pizza og rødvin.

Søndag var dagen for å handle de siste tingene på lista og Kari fant tilslutt sine etterlengtede basketsko på Nike Outlet Store - et sted man ikke får noe som helst hjelp og trenger kart og kompass for å finne fram, men som har stort sett alt Nike noen gang har produsert. Litt senere deltok vi på USA's nasjonaldag nr 2, Superbowl, som da foregår på sportsbarer og på hjemme-fester foran digre TV skjermer som viser the American Football Game of The Year. ALLE amerikanere ser på superbowl. Og så er tradisjonen at man skal spise seg fordervet og drikke øl. Akkurat som på 17 Mai. Vi stakk bort på vår lokale sportsbar og fikk vite at alle bord og stoler, inkludert bar-stoler, var reservert, men vi kunne sette oss opp på venteliste ... Så det gjorde vi og fikk faktisk et bord tilslutt. Ute, vel og merke, men de hadde TV skjermer ute også så det var igrunnen helt kult. Jeg tror ingen av oss er i stand til å gi et referat av kampen men stemningen var på topp!

Mandagen pakket Kari kofferten som var adskillig vanskeligere å lukke enn da hun kom, og reiste hjemover igjen, brun, fin på håret og med lakkerte negler på tær og fingre. Litt vemodig å si hadet etter en herlig uke, men det har vært en god investering for oss alle, i gode minner - og billige klær. Velkommen igjen, Kari. Og velkommen til andre som planlegger turen over!