Hverdagens små forskjeller

Jeg begynner å komme over de store, overveldende forskjellene her i forhold til hjemme i lille Oslo. Nå begynner de små men ikke ubetydelige hverdags-forskjellene å bli framtredende.

En ting som slo meg forleden er hvordan vår amerikanske handleliste for dagligvarer har endret seg. Før, i Oslo, kunne en vanlig handleliste se omtrent sånn ut:

appelsinjuice
melk
brød
kaffe
yoghurt
blå farris

Men i valgenes store land, er listen noe mer avansert:

Florida Natural Orange juice, most pulp
Organic Valley lowfat milk
Whole wheat publix bakery bagels
Starbucks Coffee Verona, Bold
Stoneyfield organic youghurt
Pelligrino

Hva har skjedd? Er vi mer kvalitetsbevisste? Tviler på det, men en eller annen form for bevissthetsprosess har slått til. Med en million valgmuligheter for EN vare, må man "tune inn" og bli merkebevisst, ellers risikerer man å bli en smule nedbrutt etter en handletur ...

Ganske interessant hvordan hjernen vår fungerer sånn sett i psykologisk perspektiv (Jobber med å se hverdagen i psykologisk perspektiv så mye som mulig for tiden).

Vi har kodet inn noen kriterier på forhånd og scanner omgivelsene for å fange opp det vi forventer å se. På Kiwi i Norge scanner jeg etter "appelsinjuice" og fnner kansje to typer: med eller uten kjøtt. Enkelt. Her i USA er det minst fire hyllemeter kun med appelsinjuice. Istedet for å gi tapt for følelsen av avmakt fordi man er tvunget til å gjøre valg basert på veldig lite kunnskap - og heller kjøpe vann istedet, lærer man seg å skille mellom 100 forskjellige juicer ved å fange opp noen såkalt betydningsfulle detaljer. I butikken gjør vi samme øvelse - scanner hylla etter noe kjent og finner kjapt vår favoritt "Florida Natural Orange juice," for så å velge mellom: no pulp, with pulp og most pulp.

Den er kjempegod, men om den er den beste på markedet kan jeg ikke uttale meg om. Tok meg noen runder før jeg fant en grunn til å velge akkurat den ... Jeg lette vel etter noe som kunne fange min interesse, et eller annet som gjorde at den var mer interessant enn de andre. For meg. Den har lite tilsetningstoffer og er laget av lokale råvarer. Hurra! Favoritt. Puh.

Når man vrir litt på det så er det et paradoks at amerikanere kan velge mellom flere hundre forskjellige appelsinjuicer i en butikk - men kan kun velge mellom to presidentkandidater for hele landet. Der gjelder plutselig "gjør det enkelt for velgeren" - mens ellers i hverdagen dreier demokrati seg om å ha alle mulige valgmuligheter. På ting som egentlig ikke betyr så mye ...

En annen interessant erfaring er at på stort sett alle restauranter er det gratis påfyll av brus. Man skulle tro at de har brus rett fra kranen og vann i dyrbare flasker på kjølern. Aner ikke hvorfor, men antar at brus konsumeres så enormt mye i dette landet at prisen per enhet er tullete lav. Amerikas folkedrikk nr 1.

Jeg har opplevd å "fordrikke" meg på brus. Følger man ikke med så kan man fort ha konstant fullt glass. Og vi drikker til det er tomt, ikke sant - i god norsk ånd. Min erfaring er at det er bedre å drikke øl, for da har man kontroll over hvor mye man drikker. Om ikke annet blir konsumet iallefall dokumentert på regningen tilslutt.

Amerikanere er tilhengere av alt som er søtt, og i tråd med supermarkeddemokratiet - så har man også valgmuligheter når det gjelder hvordan man ønsker å tilsette sukker til kaffen etter middag. Cafe Nuvo i Espanola Way kunne tilby 3 forskjellige typer kalorifattige "sweeteners" og to ekte sukker typer. Litt for enhver smak.

Søtt er også stikkordet for Valentines Day. På hver mulige stoppeplass langs veiene og i boder ved bensinstasjonene har selgere stått i over en uke før den store dagen og solgt rosa bamser med røde hjerter på, i alle mulige størrelser og fasonger. Alle matvarebutikker har kjøpt inn tonnevis med hjertesjokolader og roser og røde gassbalonger. Restauranter stiller med Valentines pakker, og alt er så søtt at man kjenner smaken av sukkerspinn bare av å rusle rundt på Mall'en. Selv har jeg en norsk mann som ikke falt for fristelsen å kjøpe en rosa teddybjørn med hjerter på. Han falt heller ikke for fristelsen å booke bord på romantisk restaurant for å overraske meg ...

Men han kom hjem fra jobb med en champagne under armen, gåselever som tilbehør og roser til å pynte bordet med. Det funker det også.

Ellers har vi så smått begynt på argentinsk tango kurs på Aventura Dancing. Det er gøy - men ganske vrient å få basisen til å sitte. Og vi er to nordiske kjemper i forsamlingen ... Jeg er overbevist om at jeg hører gutta svelge litt hardt når instruktøren ber oss om å bytte partnere og en liten stakkar må danse med meg. Sånn sett er det mest komfortabelt å danse med Helge. Men vi har også en tendens til å tråkke hverandre litt på tærne foreløpig. "Du følger jo ikke musikken" klager jeg, og Helge mener at jeg beveger meg før han, og det skal jeg ikke. Vel, med litt tålmodighet og litt hjemmeøving så tenker jeg vi kommer oss over nybegynner kneika og sveiper gulvet med stil!

Nok en interessant hverdagsforskjell er hvordan Aventura Dancing følger opp de som tar kontakt for å prøve seg på kurs. Jeg ble ringt opp like etter påmeldingen på web for å bekrefte første time. Så ringte de igjen 45 minutter før timen for å høre om vi fortsatt hadde tenkt å møte opp. Dagen etter første time var de på tråden igjen for å høre om vi synes det var OK og om vi kunne tenke oss å sette opp en time til. Og jammen ringte de igjen på vei til time nr 2.

Lokalet ligger i noen mørke lagerbygninger 15 min unna der vi bor, godt unna stranden og med et stort skilt utenfor som sier: Do Not Leave Any Valuables in Your Car! Litt annen stemning enn i vår trygge, glattpolerte tilværelse i strand-tårnet. Og godt er det - vi skal jo lære argentinsk tango. I Miami.